Den klebrige utviklingen
Camille Henrots mor-barn-malerier hadde passet utmerket inn på venterommet til din parisiske psykoanalytiker.
Camille Henrots mor-barn-malerier hadde passet utmerket inn på venterommet til din parisiske psykoanalytiker.
Søssa Jørgensen og Geir Tore Holms relasjonelle kunst utvider stadig den empatiske sirkelen.
Nasjonalmuseet setter Piranesi i dialog med modernismen og viser hvor kort avstanden er mellom utopiens og dystopiens estetikk.
Lille retrospektiv med Zoe Dewitt i Paris kobler queerteori og okkultisme med overraskende voldsomhed.
Lunds konsthall vill ge den politiska konsten en ny udd men fastnar i uppblåsta formuleringar.
Susanne M. Winterlings utstilling på Kunsthall Trondheim er egentlig utilgjengelig. Effekten er en økt grad av intimitet når du vel har kommet deg inn.
Fortab dig trygt i Leonora Carringtons drømmesyn. Arken passer på dig som et lille spættet vagtelæg i en varm, velsignende hånd.
Eirik Senje tar oss med tilbake til meningsdannelsens fosterstadium.
Alt som er igjen er Ignas Krunglevicius’ pessimistiske lydinstallasjon og Anselm Kiefers bokhylle.
Bergen Assembly 2022 er adferdsterapi for en samtidskunst som trenger å senke skuldrene.
Ina Bloms nya essäsamling är en uppmaning att inte bejaka det som får oss att känna oss mest hemma, utan snarare det som framkallar känslor av obehag.
Maria Meinilds The Chairs fremstår som noe så sært som å være genuint godt ment.
Få norske kunstnere har kurtisert sin egen samtid med like stor iver som tv-aktuelle Odd Nerdrum.
Kunstnerne i Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling er uvanlig opptatt av å sette samfunnsproblemer under debatt.
Senværker og kunstinstitutionens rolle i en krisetid optog læserne i 2024.
Museene får huden full. Her er de ti sakene fra fjoråret som leserne satte størst pris på.