Wunderliggjøring på Bankplassen
Kirstine Roepstorffs Wunderkammer of Formlessness viser hvordan det gamle Museet for samtidskunst kan være et ypperlig visningsrom når bare kunsten passer i rommene.
Kritikk
Dresseret dyrisk bevidsthed på bar
Der er lagt op til fest i Martin Erik Andersens udstilling på Galleri Susanne Ottesen, men det er mere fashion end fortabelse, der ledes henimod.
Betraktning som avstraffelse
Til tross for pyntelig montering under stukkaturen på det nylig gjenåpnede Galleri Christian Torp hefter det stadig et asosialt flir ved arbeidene til Sebastian Helling.
Postfotografisk fetisjsyndrom
Tauba Auerbachs utstilling i Bergen Kunsthall aktiverer maleriets fotografiske hukommelse ved skamløst å appellere til sansene.
Det narsissistiske mediet
Med verk fra Astrup Fearnleys samling synliggjør VideoSpace noen historiske linjer gjennom videokunstens refleksjoner rundt subjekt og samfunnsutvikling.
Efter modstanden kommer æstetikken
Akram Zaataris udstilling på Kunstnernes Hus er flot, men domesticerer også fortællingerne om politisk modstand i en sådan grad at intensiteten i materialet svækkes.
Biennale med voksesmerter
Den fjerde utgaven av Performa i New York trakk igjen et stort publikum, men spørsmålet er om performancebiennalen vokser for raskt til å sikre kvalitetsnivået.
Mediale analyser
Med The anti-social majority på Kunsthall Oslo benytter Lars Laumann samarbeidet som arbeidsform, men først og fremst handler det om å etablere en kritisk posisjon.
I latterens skygge
Den humoristiske spontanreaksjonen på Magnus Oledals troll i eske på NoPlace balanseres av et skatologisk alvor.
Gretne gamle gubber i kunstverden
Med Happy Days in the Art World portretterer Michael Elmgreen og Ingar Dragset seg selv som middelaldrende kunstnere. Redningen kommer i form av et FedEx-bud.
Arkivets vitale forgængelighed
Julie Aults udstilling på Signal i Malmö problematiserer arkivet som form og leverer samtidig, måske, et forsvar for forskningskunsten som projekt.
Læretime i retorikk
Saskia Holmkvists utstilling på Henie Onstad består av metodiske undersøkelser av språket som maktutøvende verktøy. Stramme rammer omgir innviklede problemstillinger.
