Bockwürst – fiskebein og melkeutsalg

Hvis dette er den utstillingen som folk kommer til å huske fra Temporäre Kunsthalle i Berlin, så har absolutt ingenting vært forgjeves.

FischGrätenMelkStand. Oversiktsbilde fra Temporäre Kunsthalle Berlin 2010. Foto: Jan Windszus © Temporäre Kunsthalle Berlin, John Bock.

Temporäre Kunsthalle er som navnet tilsier en midlertidig utstillingshall. Privatfinansiert og mellomstor i institusjonssammenheng vokste den ut av kunstnerinitiativer i Palast der Republik på samme tid som Berlin tydeligvis så behovet for et visningsrom av denne type og størrelse. Statuttet var å vise kunst produsert i Berlin i en skala og et format som de større museene ikke tok hånd om. Ringer det noen bjeller?

Når en by som besitter et tusentalls unge og håpefulle kunstnere, en god mengde etablerte kunstnere, men har museer som sjelden har muligheten til å ta den delen av Berlin på alvor, så manglet man virkelig en slik institusjon; mer fleksibel, yngre og med høyt ambisjonsnivå. Og selv om man fortsatt ønsker seg en permanent Kunsthall så var det hele tiden meningen at dette initiativet skulle stenge dørene etter to års drift. Nå har man kommet til aller siste utstilling: FischGrätenMelkStand, kuratert av kunstneren John Bock.

Kunsthallen er essensielt sett kun ett stort rom, og John Bock har fått bygd en mega-struktur, hovedsakelig av stillaser, som strekker seg over tre etasjer og når helt til taket. Men innebygd i konstruksjonen finner man også campingvogner, en liten hytte og mye annet gøyalt. Det mest opplagte ved denne presentasjonen er selvsagt at situasjonen er langt fra en tradisjonell «white cube». Men det er andre aspekter som dukker opp når man ser nærmere på utstillingen.

John Bock, FischGrätenMelkStand, 2010. Foto: Jan Windszus © 2010 John Bock.

For eksempel er det ingen tilfeldighet at man starter med et rom med ulike arkitekturmodeller av boligblokker. For strukturen i utstillingen er nøye bundet sammen med både boligblokken som organisasjonsprinsipp og ideen om liv levd innenfor fire vegger. Når man klatrer rundt i denne utstillingen, blir det mer og mer åpenbart at hvert rom er omtrent på størrelse med en leilighet. I tillegg har hver avgrenset enhet en tittel. Og det begynner sobert med «Module 1» men fortsetter med f.eks. «Vinyl Terror & Horror» og ender i «Schwarze Suppe im Tinitus» eller «Mutter Tod mit Peperoni». Utvalget av arbeider i hver enhet er eklektisk, og mange ting er hentet inn fra populærkulturelle kilder, som filmplakater og musikkvideoer. Også møbeldesign har funnet veien inn, med enkle geometriske stoler fra Sven Temper. I seksjonen kalt «Virus Meadow», finner man arbeider fra det britiske bandet And Also The Trees; fotoarbeider fra et bandmedlem og et underlig display med en ganske maltraktert og oppløst Framusgitar fra et annet medlem, som tydeligvis var ment som en forsmak på to konserter som bandet holdt i utstillingsperioden.

Mange av arbeidene har aspekter av funksjonalitet, enten uttalt eller kun som en ettertanke i arbeidets konsept, altså ikke nødvendigvis det første man ser, men et aspekt som like fullt finnes der. Og dette, sammen med ideen om boforhold og bygging av egne omgivelser, ser ut til å gå gjennom utstillingen. (I John Bocks hode handler åpenbart det å bo og bygge om å finne mye rask og trash og putte det sammen, mer på et gatenivå enn som opphøyet byggekunst.) Men funksjonalitet er tydeligvis viktig uansett og mange arbeider her kan brukes eller skal brukes, som Kara Uzelman sitt egenproduserte radiorom, eller Meuser, som med flere skulpturer spredd rundt i utstillingen lager objekter som ser ut til å ha forlatt tungindustrien og tatt opphold her. Dessuten har Matthew Burbidge tatt et godt gammelt grep og flyttet hele studioet sitt inn i utstillingen, og her er detaljnivået og trash-faktoren helt på høyde med John Bock.

En seksjon som tematisk står litt på utsiden av resten av utstillingen er «PARA Kammer», hvor Albert von Schrenck-Notzing, Andreas Bunte og Anna und Bernhard Blume alle forholder seg til parapsykologi. Med andre ord; overnaturlige fenomener, eller fenomener som i hvert fall ved første øyekast oppfører seg overnaturlig.

FischGrätenMelkStand. Oversiktsbilde fra Temporäre Kunsthalle Berlin 2010. Foto: Jan Windszus © Temporäre Kunsthalle Berlin, John Bock.

Men hvis arbeidene i «PARA Kammer» kun har som funksjon å påvise ulike uforklarlige fenomener, har mange andre arbeider relasjoner til mer spesifikke krav til de aller nærmeste omstendighetene vi omgir oss med. Ideen om å bygge hus, bygge rede, slå seg til ro, neste, og sette røtter er selvsagt også bundet opp til funksjonalitet og orientert mot behov. Hva er nødvendig? Hvordan lage det som er nødvendig på en slik måte at det fyller alle funksjonskrav? Og i denne sammenhengen, hvorfor skal kunst som ikke har en åpenbar funksjon beskjeftige seg med nettopp funksjon? Noen av svarene her går tilbake til en modernistisk tradisjon med utflytende og omsluttende kunstpraksiser. En tradisjon som fikk en bråstopp med alle mulige post- et eller annet- begreper, men som prosjekt stadig henger rundt i bakgrunnen. Og selv i de mest overskridende og mangefasetterte prosjektene her, aner man en tiltro til en moderne idé. Enten det er Heimo Zobernig sitt skakke skulpturrom, eller det er Stefan Kern sin absolutt brukbare benkeskulptur.

Når alle forholdene sees under ett; utstillingsstrukturen til John Bock, det faktum at dette er den siste utstillingen til en forholdsvis trøblete institusjon, og mengdene med arbeider, ser dette ut som en ganske riktig utstilling. Og funksjonsprinsippet som ligger under flere av arbeidene kan kanskje under tvil overføres til funksjonskravet til en institusjon av dette formatet. Temporäre Kunsthalle har i disse to årene gjentatte ganger blitt kritisert for å kun velge fra øverste hylle av kunstnere, i en by som ellers har et smørgåsbord av yngre aktører. Og selv med høye besøkstall og store presseoppslag har det alltid vært mye storm, direktører som har gått på dagen og problemer med pengestrømmen.

Nå som Berlin Biennalen snart er ferdig, er det opplagt at denne utstillingen både er bedre og favner mye dypere enn Biennalen klarte. Hvis dette er den utstillingen som folk kommer til å huske fra Temporäre Kunsthalle, så har absolutt ingenting vært forgjeves.

FischGrätenMelkStand. Oversiktsbilde fra Temporäre Kunsthalle Berlin 2010. Foto: Jan Windszus © Temporäre Kunsthalle Berlin, John Bock.

FischGrätenMelkStand
Temporäre Kunsthalle, Berlin

Kuratert av John Bock.

62 kunstnere: Franz Ackermann, Pawel Althamer, And Also The Trees, Heike Aumüller, BARarchitekten, Matti Isan Blind, Bernhard Johannes Blume, Brandlhuber+, Björn Braun, Pavel Büchler, Andreas Bunte, Matthew Burbidge, Nina Canell, Franziska Cordes, Björn Dahlem, Discoteca Flaming Star, Sean Edwards, FAT KOEHL, Martin Fletcher, Saul Fletcher, Karsten Födinger, Heiner Franzen, Mathew Hale, Raimund Harmstorf, John Hejduk, Gregor Hildebrandt, Anuschka Hoevener, Sergej Jensen, Stefan Kern, Martin Kippenberger, Harald Klingelhöller, Lachenmann, Ludwig Leo, Sergio Leone, Klara Lidén, Adrian Lohmüller, Lone Haugaard Madsen, Paul McCarthy, Sandra Meisel, Isa Melsheimer, Meuser, Matt Mullican, Ascan Pinckernelle, Julian Rosefeldt, Jane Russell, Egill Sæbjörnsson, Michael Sailstorfer, Albrecht Schäfer, Christoph Schlingensief, Albert von Schrenck-Notzing, Armand Schulthess, Andreas Slominski, Sven Temper, Rirkrit Tiravanija, Kara Uzelman, Edgar Varèse, Vinyl Terror & Horror, Johannes Wald, Franz West, Ingrid Wiener, Iannis Xenakis, Bernd Alois Zimmermann, Heimo Zobernig.

Leserinnlegg