Daisuke Kosugis nye film, Invisible Touch, som vises på Kunstnernes Hus i Oslo, følger tre aleneforeldre som forsøker å slukke raserianfallene til sine skrikende og trassige barn. Scenene er marerittaktige: hvordan irrettesette barn som nekter å høre etter? Foreldrene har gitt avkall på tradisjonelle virkemidler som kjeft og fysisk tvang. Isteden forsøker de seg med tålmodighet. Oppdragelsen foregår på barnets premisser, samtidig som scenene utspiller seg i de voksnes verden, på en restaurant, ved et museum og på et hotellrom. Det eneste glade barnet vi møter i løpet av den tjue minutter lange filmen, er et som gjemmer seg i en improvisert hule, ute av syne for foreldrene og oss som ser på.
Når jeg kaller disse små opptrinnene for marerittaktige, kan det skyldes at jeg ikke har egne barn. Tanken på hylende, ulydige barn skaper angst, men foreldrene i filmen krisemaksimerer ikke. Selv om de virker smått desperate og bedende – «vær så snill!» – uttrykker de i større grad tafatthet og oppgitthet. Det er tydeligvis ikke første gang barnet slår seg vrang, og nok heller ikke den siste. Rollene i filmen spilles av tre besetninger med ulike kjønn og hudfarger. Personene heter det samme, og vi ser de samme konfliktene utspille seg gjentatte ganger, men i nye settinger. Grepet gir opptrinnene en allmenn karakter, som om denne dynamikken mellom foreldre og barn er noe som foregår i et utall familier.
Filmen vises i et moltontelt omgitt av et luftig arrangement av objekter, blant annet noen vridde gelendre i kobber og bambus, som minner litt om spanskrør, skrudd fast i veggen. Utseendet på filmen er grått. Fargene er duse, og det er flere stillestående tagninger, gjerne fra en døråpning mot trange rom og ganger, som skuespillerne trer inn og ut av. I tillegg bruker Daisuke langsomme panoreringer, for eksempel over et ullpledd i close-up. Lyden består i hovedsak av dialogen mellom voksne og barn, med unntak av en enslig treblåser i filmens siste scene.
Den tålmodige og smått melankolske tonen er gjengkjennelig fra Kosugis tidligere filmer, for eksempel portrettfilmene Meeting Uncle Yuji (2019), av hans ensomme musikeronkel i New York, og En falsk tyngde (2019), der en butoh-danser gestalter hans uhelbredelig syke far som stabber rundt i en liten leilighet i Tokyo. På Momentumbiennalen i 2021 viste Kosugi All that goes before forget (2021) i en vakker trepavilijong i Albyskogen, en film som flettet sammen oppveksthistorier fra etterkrigstiden i Norge og Japan. Åpenbart er transgenerasjonelle familierelasjoner og hvordan de former oss, noe som opptar Kosugi.
Én av scenene i Invisible Touch foregår på trappene utenfor Astrup Fearnley museet i Oslo. Barnet gjemmer seg bak den glisende, deigaktige skulpturen Moonrise (2006) av Ugo Rondinone. Det antatt barnevennlige kunstverket blir en skillevegg mellom far og sønn – når han nærmer seg smetter barnet unna. Museumsbesøket foregår antakelig i farens fritid, og jeg gjetter at han har tatt meg seg barnet dit med oppbyggelige hensikter. Men jeg tror ikke barnet engang ser at deigklumpen er en skulptur, han vil være et annet sted og spise pistasjis.
Faktisk utspiller nær sagt alle scenene seg i omgivelser som signaliserer fritid og et visst økonomisk overskudd, i tillegg til kulturelle og sosiale ambisjoner, slik som museet. Filmens ubehag har kanskje ikke sitt utspring i det trassige, ulydige barnet likevel, men i foreldrenes investering av sin egen tid i barnets oppdragelse. Foreldrene liksom kolonialiserer barnets tid og verden. Vi ser aldri barnet leke med andre barn. Barnet befinner seg på de voksnes arenaer, men blir ikke tiltalt som et voksent menneske, bare med en nedlatende, tålmodig forståelse. Det har ikke noe det skulle ha sagt, ingen egne formål i situasjonen, det er bare en passiv mottaker av foreldrenes oppdragelse.
Kosugi synliggjør en konflikt, som kanskje kjennetegner et visst sosioøkonomisk sjikt, mellom foreldrenes ønsker om å være sammen med barnet, og barnets behov for uovervåket egentid. Kvalitetstiden skal knytte barn og voksne sammen, gi trygghet, dannelse og andre fortrinn. Men Kosugis fokus på negativiteten i dette samværet – ikke pistasjis i dag, ikke sove i overkøya, ikke leke med pilatesballen, nå er det leggetid – viser i stedet hvordan kvalitetstiden sementerer barnets umyndighetstilstand og blokkerer for den selvstendige utforskningen av verden som avstedkommer modning og vekst.
