24. desember

Hva var de mest minneverdige kunsthendelsene i 2019? Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, gir sitt bud.

Albert Jærn, Why Matters Matter Vol. 1, 2019. Foto: Øysten Thorvaldsen.

Albert Jærn, Why Matters Matter Vol. 1, Galleri 222T, Oslo

Åpningen av kunstnerne Marit Følstad og Ole Jørgen Ness’ galleri 222T var blant de mer lovende hendelsene som inntraff i norsk kunstliv i 2019. Utstillingen deres med den norske grafikeren og tegneren Albert Jærn (1893–1949), kuratert av kunstnerens oldebarn, Kristine Jærn Pilgaard, viste samtlige ca hundre trykkplater fra en serie tresnitt han laget under krigen – «snapshots» fra hverdagen i det okkuperte Norge som kunstneren preget den private korrespondansen sin med. De av platene som ikke var inkludert i en uryddige formasjon på den ene veggen, sto i stabler på gulvet. En kort skoleoppgave om Jærn skrevet av kunstnerens tippoldebarn, var gjengitt med blyant på en annen vegg, og på en hylle fantes et utvalg av Jærns exlibris-arbeider. Den smått didaktiske rammen dempet impulsen til å fortape seg i treklossenes ekspressive aura, for i stedet å henlede på utstillingsformatets potensiale som støtte for historisk erindring.

Jorunn Myklebust Syversen, Disco, 2019, stillbilde. Foto: Jørgen Nordby.

Jorunn Myklebust Syversen, Disco, Mer Film

Den kritiske mottakelsen av Jorunn Myklebust Syversens andre spillefilm Disco, som programmatisk leser den som et nidbilde av den karismatiske kristendommen, røper en populær antakelse: at religion er vår tids primære trussel mot individuell integritet. Syversens oppmerksomme sidestilling av frikirkelig religionsutøvelse smittet med profan suksessdyrkelse og discodansens ekstreme fysiske ekspressivitet, stiller presist diagnosen til et samfunn der selv ekstasen er blitt idrett. Hvor hardt kan du hengi deg? I mangel av sekulære midler til å demme opp for prestasjonskulturens jag mot det supernormale, der all motstand er en «portal til ditt potensiale», som en energisk evangelist i filmen symptomatisk formulerer det, tar den unge hovedpersonens (spilt av Josefine Frida) leting etter en fluktvei henne konsekvent innover, vekk fra verden.

Henrik Plenge Jakobsen, En liten skandinavisk teori, 2019, detalj. Foto: Petter Buhagen/Noplace.

Henrik Plenge Jacobsen, En liten skandinavisk teori, Noplace, Oslo

Henrik Plenge Jakobsens utstilling En liten skandinavisk teori på Noplace i oktober, presenterte en broket ansamling materialer, inkludert mammutfigurer, utstoppede fugler, krystaller, glasskuler, bygningsmodeller, leker og speilglass, alt dandert utover et langbord med hvit paljettduk. Panormaet fikk en voldelig aktivering da kunstneren gjøv løs på det med en kjettingpisk. Bærende på et røkelseskar sirklet han deretter rommet mens han halvt messet, halvt ropte utstillingens tittel, og innimellom utstøtte løsrevne gloser som han tusjet på utvalgte objekter: «Neolith!», «Angst!», «Miljonprogrammet!». I det geologiske perspektivet utstillingen påberopte seg, ligner menneskelivet en psykotisk spasme mellom to istider. Plenge Jakobsens primitive, rituelle teater injiserte den tomme, homogene tid som er blitt erfaringens default-modus med fornemmelsen av et umiddelbart nå.

Leserinnlegg