Kunstkritikk

Disse fotorealistiske maleriene har tatt utgangspunkt i fotografier fra kunstnerens eget album, ofte snapshots av kunstneren selv, med Melgaards signaturiske tagging av dyreaktige figurer, overdimensjonerte peniser og tekstlige dagbokutdrag. Sistnevnte handler om Jean Claude, Oscar og andre elskere, hvor man av utstillingens tittel Jealous får et hintende innblikk i ulike forløp i New York, i Paris, i Brussel:

Chemical diary, New York: You came to the studio that summer, nobody knew, slicked hair, suit. «Are you gonna get all the cops in Europe on me» you said and laughed. After we fucked you said you met a 28 year old architect. «Just want something normal» you said.

Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009

Om de nye verkene er ekspressive, er de også mer fortellende. De små historiene har overtatt for one-linere, og det er en mer, hva skal man si, intim stemning over det hele. Det biografiske elementet i selvportrettet som sjanger tøyes og vrenges og står i kontrast til produksjonen hvor kunstnerens assistenter har malt det fotorealistiske utgangspunktet. Det er med andre ord ikke den inderlige kunstprosessen som gir denne følsomheten eller intimiteten, det er faktisk taggingen og de små historiene som deles. Dette er interessant i en tid hvor den selvbiografiske tilbakevendingen, mest åpenbart demonstrert av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, nettopp kjemper for å finne et uttrykk. Og det er elementer av kamp i maleriene:

Chemical diary: Oscar is about the hottest fuck ever and when he fuck him while strangling him with a belt it is almost as good as Jean Claude did it.

Melgaards kamp går imidlertid ut over det analogiske selve tekstmassen kunne indikere. Disse inskripsjonene bærer preg av handling, en performativ «marking», mer enn representasjoner eller analogier. Og er det ikke her, i likhet med hos Knausgård, snakk om en vending fra det å referere til noe, det å mene noe om noe, til å gjøre noe? Den imiterte Warholske fabrikken (lokalisert i Bushwick i Brooklyn), hvor kunststudenter nitidig og i stort format har malt utgangspunktet for Melgaards overmalende pensel, vitner om et ambisjonsnivå og en monumentalisme som ligner seksbindsverket Min kamp. Vi snakker jo nå om litteraturens og billedkunstens «to store» i 2010.

Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009

Det er selvsagt fallgruver ved en slik sammenstilling av to wonderboyer som akkurat nå inntar landets førstedivisjoner i hvert sitt felt, åpenbart kan premature domsavsigelser finne sted, men det er ikke så farlig. Den knausgårdske virkeligheten utspiller seg i det sosialdemokratiske, «feminiserte» Stockholm, der forfatteren selv forsøker å skrive seg bortenfor den prosaiske hverdagen som hjemmeværende småbarnsfar. Melgaard lever sitt liv langt fra dette. Men kampen ligner og den ser ut til å innebære vold. Subjektintervensjonen, eller kanskje projeksjonen, som utspilles i Melgaards insistering på å snakke tilbake til tilskueren i form av tekst på maleriet, åpenbart for å unnslippe objektiveringen, har en «can´t go on, I´ll go on»-ambivalsens i seg som også Min kamp demonstrerer.

Det er besnærende å bevitne slike produksjoner, kanskje er det fordi det private, når det tas langt nok ut, kan nå et universelt nivå – eller skyldes det at det intime og nære vekker en voyeuristisk impuls som ser ut til å være utømmelig i vår tid? Jeg vet ikke ennå. I alle tilfeller må en etablere et par nye analyseredskaper i dette møtet. For «resultatet»; romanene og maleriene, er selvsagt ujevne, kjedsommelig repeterende og banale, men også intenst vakre, fryktinngytende og sterke. Just as life, får man vel si.

Ingessbilde: Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009.