Kunstkritikk

Seansen ble stødig ledet av Jan Inge Reilstad, som sammen med Jörgen Svensson kuraterte Nabolagshemmeligheter, et kunstprosjekt i uterommene i Stavanger og Sandnes, som nå er dokumentert i boken med samme navn. Reilstad stilte følgende spørsmål til panelet før de slapp til med hvert sitt innlegg: Finnes det radikalitet i kunsten i dag? Og i så fall hvor, og i hvilken form? Og hvis det ikke finnes noen radikalitet, er den erstattet av noe annet?

Jeanne van Heeswijk var blant dem som deltok i Nabolagshemmeligheter. Oppgaven hun hadde fått tildelt var å gjøre et kunstprosjekt på sykehuset i Stavanger. Utfra en tanke om at en rekonstruksjon av offentlige rom kan lede til politiske endringer, satte hun i gang et prosjekt hvor hun ville utvikle et nytt kommunikasjonssystem – bestående dels av en såpeserie om sykehuset, dels av en interaktiv nettside som åpnet for direkte kommunikasjon med publikum. Såpeserien «It runs in the neighbourhood» fortalte historier fra sykehuset som vanligvis ikke kommer frem – om etiske problemstillinger, forholdet mellom menn og kvinner på arbeidsplassen, irriterende pårørende, budsjettspørsmål osv. Van Heeswijk kunne fortelle at serien vakte en del debatt. En del mente det var problematisk å fremstille sykehuset på den måten, og dessuten ble det stilt spørsmål ved bruken av sykehusets ressurser til et kunstprosjekt. Noe av tanken med prosjektet var at deltakerne skulle gi ansikt til organisasjonen med sine personlige bidrag, og at hun ville skape vedvarende forstyrrelser av relasjonene ved sykehuset.

Nicolas Bourriaud og Jeanne van Heeswijk

Mikkel Bolt

Nicolas Bourriaud, kurator på TATE i London, mest kjent som mannen bak boken Relasjonell estetikk og sannsynligvis hovedårsaken til trengselen i lokalet, har senest gitt ut The Radicant, og har i likhet med Mikkel Bolt bidratt med en artikkel til Nabolagshemmeligheter. Bourriaud svarte et klart «nei» på spørsmålet om hvorvidt radikalitet er mulig i dag, og sa at avantgarden er over, at vi i dag er i en helt ny situasjon, med en annen økonomi, et annet kulturelt landskap enn tidligere, og følgelig også en ny type kulturell produksjon. Han påpekte at den etymologiske betydningen av ordet radikalitet er «det som tilhører roten», og at det for modernistene handlet om en tilbakevending til det prinsipielle; til det hvite lerretet, til readymaden, en ny start, tabula rasa. Han understreket at han ikke anser seg som postmodernist, og sa at man nå må kvitte seg både med modernismenostalgien og med forestillingen om å være post-everything. Bourriauds tese er at det 20. århundre var radikalt, mens det 21. århundret kan betraktes som «radikant». Ordet «radikant» brukes om en organisme som stadig sprer seg med nye røtter. Han mente å se at de mest interessante kunstnerne i dag er de som befinner seg i mellomrommene – som arbeider mellom ulike medier, ulike formater, og han vektla også tanken om det sosiale som et medium. Han fremhevet internettet som essensielt, ikke i seg selv, men som en drivkraft. Internettet driver verden, hevdet han, og mente å se at det har innvirkning på kunsten og kunstverket, på våre mentale muligheter.

Mikkel Bolt, kunstteoretiker og kritiker, sa seg enig med Bourriaud i at det for oss ikke finnes noen avantgarde, og han betegnet det både som en mulighet og en forbannelse, i tråd med det han skriver i den lille pamfletten Avantgardens selvmord som ble utgitt tidligere i år på det lille forlaget 28/6: «Den klassiske avantgardeposition er ikke længere til rådighed. Det er både en forbandelse og en mulighed. En forbandelse, da avantgardens radikale kritik mere end nogensinde er påkrævet, en mulighed, da avantgarden fejlagtigt prætenderer at sidde inde med de vises sten.» (s. 17). Bolt hevdet at både ord og bilde har mistet sin fremmedgjørende kraft, men også at han anser det som nødvendig å bryte ydmykelsen, skape uorden. Han beskrev det som vanskelig å formulere kunstnerisk opposisjon i dagens samfunn, og sa at man i alle fall ikke kan gå til kunstgalleriene for å finne effektive former for motstand. Han beskrev dagens «politiske», kunst som svak, beskjeden og føyelig, articulating modest proposals. Som eksempel på en type motstand han fant interessant, trakk han frem en aksjon som kom etter nedleggelsen av ungdomshuset Jagtvej 69 i København, hvor en rekke navn- og ansiktsløse aktivister i løpet av en natt omdøpte en mengde gater i byen til Jagtvej, ved å henge opp nye skilter. Bolt oppfattet det som en erobring av byen, en kreativ forstyrrelse, en måte å si fra om at «dette er vår by». Selv om det riktignok var en defensiv aksjon, uten noe positivt program, så Bolt det som et budskap om at en annen verden er mulig, men at spørsmålet bare er hvor gal den kan komme til å bli.

¤

I diskusjonen etter de tre inneggene holdt Bourriaud frem sitt begrep om det radikante som en «krigsmaskin mot identitet», og betegnet opptattheten av identitet som samtidens verste «ideologiske virus». Han mente vi må kvitte oss med spørsmål av typen «hvem er du, hvor kommer du fra».

På spørsmål fra Reilstad om det overhodet er mulig å komme bort fra identiteten, svarte Bourriaud at det naturligvis er umulig, men at identiteten ikke er noen ideell posisjon. Han fremhevet at mange av dagens kunstnere arbeider med browsing, lenking, det å få ulike virkeligheter til å nærme seg hverandre, og snakket om en produksjonsmetode basert på forbindelseslinjer.

Mikkel Bolt, Nicolas Bourriaud og Jeanne van Heeswijk

Bolt sa man i dag ser en rekke ulike politiske kamper, men at det er vanskelig å se hvor de kan samles. Han formulerte et behov for mer radikale prosjekter, og mente at mye av dagens kunst er dårlig fordi den ikke er i stand til å ta tak i de spørsmålene han mener det er avgjørende å ta tak i nå. Han hevdet at det meste av dagens kunst bare er viktig for folk som allerede er involvert i samtidskunstfeltet. Bourriaud var på sin side ikke villig til å akseptere det subversive som eneste gyldige kriterium, selv om han anerkjente den subversive posisjonen som en av flere mulige.

Van Heeswijk mente det er vanskelig å skulle være radikal som i aktivistisk radikal, men ga uttrykk for at hun er opptatt av kontinuerlig å stille spørsmål. Dette innebærer å ikke være naiv, men i en stadig læringsprosess. Hun fokuserte på betydingen av prosessens varighet, av gjentakelse; på nytt og på nytt, og mente at det ligger innebygget en kritisk holdning i gjenopptakelsen.

Bolt hevdet at det er ekstremt vanskelig å skape motstandsbilder mens Bourriaud mente at det kanskje ikke er budskapet som er det sentrale, men holdingen, måten man introduserer det på. Han så det som en viktig politisk oppgave for dagens kunst å minne oss på at omgivelsene våre er usikre, ustabile og at samfunnet vi omgir oss med er konstruert, og kan endres.

I den avsluttende spørsmålsrunden kom det en del gode, men ikke spesielt lettbesvarte innspill fra publikum, som spørsmålet om betydningen av kvaliteten på kunstutdanningene, spørsmålet om kunstens autonomi og spørsmålet om hvordan man skulle kvitte seg med dagens fiendebilde. Helt på tampen fikk panelet spørsmål om forholdet mellom teori og praksis. Bourriaud karakteriserte det som et gjensidig påvirkningsforhold, og avsluttet med å si at når du begynner å forholde deg til normer, må du gå et skritt videre – og med den setningen i hodet la vi på vei ut i den friske høstluften.

Ingressbilde fra Nedjma, Litteraturhuset. Alle foto: Mariann Enge.