Kunstkritikk

Med kameraen som tröst het en film av Carl Johan De Geer som gikk på norske kinoer for tre år siden. Tittelen ville passet særdeles dårlig til Gunvor Nelson. For hun bruker ikke kameraet som sutteklut, men mer som en visuell ordbok. Det er ingen sentimentalitet å spore i arbeidene, heller ikke i hennes mest kjente verk Red Shift, som handler om noe så vanskelig som relasjonen mellom tre generasjoner kvinner; Gunvor, hennes mor og datteren Oona.

Red Shift

Red Shift fra 1984 ligger høyt oppe på min ti på topp liste fordi den på en merkverdig måte klarer å fange de mange svarte hullene av makt og avmakt som oppstår i relasjonen mellom foreldre og barn. Nelson bruker kameraet så fritt, og henter ut bemerkelsesverdige bilder fra situasjoner i livet hvor vi vekselvis er avhengig av, og vil frigjøre oss fra hverandre. I løpet av de femti minuttene filmen varer satt jeg helt stille i et av rommene på Moderna Museet, og noen ganger gråt jeg. Det var ikke fordi bildene fungerer illustrativt eller nostalgisk, men fordi de, sammen med lyden, lager en helt suveren tredje verden som heter kunst.

Gunvor Nelson, Moons Pool, 1973. (Stillbilde)

Det er mange bemerkelsesverdige ting å si om Gunvor Nelson. Hun gjorde karriere i et knallsterkt eksperimentelt filmmiljø i USA på 60- og 70-tallet, og nevnes i dag i samme åndedrag som Jonas Mekas, Stan Brakhage og Bruce Connor. Hun underviste også i mange år i film ved legendariske San Francisco Art Institute i California. Etter over tredve år i California returnerer hun til sitt fødeland Sverige i 1992, bytter ut filmkamera med videokamera, og fortsetter en lang og mangesidig produksjon. Det er først i det siste at Nelsons produksjon har oppnådd anerkjennelse utenfor det lille miljøet dedikert til eksperimentell film. Året 2006 var trolig et vendepunkt: Da arrangerte nemlig Museum of Modern Art (MoMA) «Gudrun Nelson Retrospective: Personal Lens», og hun mottok både «Stora stipendium» på 250 000 kroner av Sveriges Bildkonstnärsfond og Prins Eugen-medaljen.

Evidence

I år har Moderna Museet lagt hånden på stafettpinnen og viser «Gunvor Nelson – Evidence». Det er ikke ofte jeg kunne tenke meg å bo i Stockholm, men denne høsten hadde det vært en fordel. Da hadde jeg fått med meg alt av denne retrospektiven. For 16mm-filmene er satt sammen i ulike programmer som vises hver søndag, og man hadde trengt seks søndager på å få med seg alt. I tillegg har Gunvor Nelson seks tirsdager på rad invitert gjester og hatt visninger av filmer som har betydd mye for henne. (Den siste tirsdagen i denne rekken er den 27. november og da er Magnus af Petersens gjest. Filmen som vises er Jonas Mekas nydelige Remincence of a Journey to Lithuania, 1971-2.)

Heldigvis er noen av Nelsons filmer også overført til HD video, som blant annet Red Shift, Schmeerguntz, Moons Pool, Take Off og Light Years. Disse filmene kjøres som et eget program i museets videopassasje alle dager.

Paradis

Gunvor Nelson, My Name is Oona, 1969. (Stillbilde)

Produksjonen er ujevn, men det synes jeg gjør ikke så mye. Det synliggjør heller Nelsons sans for variasjon og risiko. Hun forlot tidlig de klassiske narrative grepene til fordel for et friere blikk (eller klipp) på tilværelsen. Noen ganger kan det føre til kompositoriske problemer. De rene persepsjonsbaserte inntrykkene tar noen ganger for stor plass, som i Moons Pool fra 1973, som er utrolig vakker, men også litt kjedelig, sett fra denne siden av tusenåret. Interessant nok har Nelsons siste film, True to Life (2006), noen fellestrekk med Moons Pool, men i sistnevnte er den sansebaserte filmingen balansert med en råhet som rister idyllen ut av kameraet. True to Life foregår i en svensk trädgård. Om det er Nelsons egen vites ikke, men de som kjenner til Book og Hedéns arbeider vet hvor kort avstanden er fra hagen til paradis (paradis betyr jo også hage). Men, kameraet er nærgående i dette tilfellet: Det dytter brutalt i de vakre blomstene og produserer et for meg fysisk ukjent lydbilde. Hvem har hørt en tulipanstilk skrike? Livet i all sin skjøre råhet renner forbi oss i form av vår, sommer, høst og vinter i projeksjonen. Et klassisk memento mori, med andre ord, med en tittel like ironisk som sann.

På sitt beste skaper Nelsons filmer et eget vokabular. Det kan være eksplisitt politisk, som i Schmeerguntz (1966) eller Take Off (1972). Begge er knivskarpe og morsomme punkteringer av den fullstendig unaturlige Doris Day-aktige kvinnedukken som amerikansk kultur var full av på dette tidspunktet, og begge er helt på høyde med Martha Roslers Semiotics of The Kitchen som kom i 1974/75.

Nelsons filmer kan også åpne opp for det mange kritikere har beskrevet som poetisk, ekspressivt, lyrisk osv. Selv har Gunvor Nelson foretrukket uttrykket «personal film». Det kan jeg skjønne. «Personal film» er en merkelapp som kler hennes filmproduksjon, og det gir mening til måten klippingen forvandler selv de enkleste motiv til banebrytende verk. Se bare My Name is Oona (1969) eller Tree-Line (1998) og bedøm selv.