Kunstkritikk

Oslos offentlige rom ble tilført et sonisk element med bred appell ved avdukingen av Anne Katrine Dolvens Untuned Bell på Tullinløkka lørdag. Verket fremstår som en fin gest, men symboltungt på grensen til det banale.

«Hva er surrealisme?» Det finnes mange svar på slike spørsmål, akkurat som det finnes mange svar på spørsmål som «hva er konseptualisme» eller «hva er litteratur». Hvorfor i det hele tatt spørre om noe slikt? Er det for å få et endelig svar? Eller er det for å få en form for klarhet? Denne klarheten trenger ikke å være definitiv, den kan være et åpent rom, en prosess, en måte å etablere en relasjon til det man spør om. Et sted å tenke, et sted å være til. Om enn bare for et kort øyeblikk.

Formalt stramt, smart, kontrollert og gjennomtenkt. Dette preger utstillingen Depattern, kuratert av Jan Freuchen på galleri Erik Steen, hvor han sågar er en av kunstnerne i stallen. Det er også en brukbar karakteristikk av hans egen kunstpraksis, som gjenspeiles og materialiseres i utstillingen. På det viset blir utstillingen nesten husvarm, på grensen til et lukket kretsløp med upåklagelig danderte brikker.

Den tysk-britiske kunstneren Tino Seghal skaper nøye koreograferte iscenesettelser av sosiale situasjoner innenfor rammen av kunstinstitusjonen. Han har oppført disse over hele verden, men tillater ingen dokumentasjon. Dette stiller en redaktør overfor et interessant dilemma. Skal man reprodusere noen av de mange fotografiene som tross alt finnes, eller skal man respektere kunstnerens ønske om å la verkene ene og alene være en del av en ikke reproduserbar virkelighet?

Uka etter åpningen av Tino Sehgals soloutstilling på Guggenheim i New York er museet fullt av mennesker. Ellers er det enorme utstillingsrommet tomt for gjenstander og billettsalget er flyttet til inngangspartiet. Verket «The Kiss» foregår midt på det kalde gulvet. En mann og en kvinne kjærtegner hverandre sakte, hender vandrer over armer, ben, mage, ansikt og hår. De kysser og kliner, sakte, men sikkert. Uten stopp. Folk virker ikke brydd, kanskje fordi de sakte bevegelsene avslører en koreografert klining, man er ikke nødvendigvis vitne til noe privat og intimt. Disse øktene foregår i tretimers perioder, hvor de to på gulvet blir avløst av et annet par som tar over der siste par slapp. Posisjonene de kyssende inntar skal visstnok være hentet fra et utvalg berømte kyss i kunsthistorien, men det blir ikke et eksplisitt spill hvor man matcher kyss med rett maleri.

Kazuo Shiraga var et sentralt medlem i den såkalte Gutai-gruppen på femtitallet, som eksplisitt ville vekk fra det tradisjonelle japanske uttrykket. Som en annen av gruppen, Yoshinara Jiro, sa det: «Never imitate others! Make something that has never existed!» Det er imidlertid liten tvil om at Gutai-gruppen både forholdt seg til mer tradisjonelle uttrykk og så andre steder for inspirasjon: spesielt den amerikanske abstrakte ekspresjonismen, med kunstnere som Jackson Pollock.

I en utgave av det relativt kuriøse magasinet Watchtime finnes et bilde av den revolusjonære helten Che Guevara med Rolex. Birgitte Sigmundstad har skapt et ideologikritisk teater ut av leserinnleggene.

Gerd Tinglums særegne og systematiserte bruk av farger utgjør en konstant undertekst, slik at man som betrakter befinner seg i et ustabilt skjæringspunkt mellom subjektiv sansning og nærværet av en objektivert tenkning.

Den nye kuratorrollen innebærer en praksis som blant annet produserer mening gjennom utstillingens form. Denne typen meningsproduksjonen er etter hvert også blitt en del av institusjonslederens repertoar. Men er en slik lederrolle forenlig med norsk kunstnerstyrt formidling?

Tor Børresen gir kunstbetrakterne noen velrettede spark i baken. Men det er ikke verre enn at kunstneren tar seg en slurk whiskey sammen med publikum.

Kunstnerens brennende politiske engasjement for den gode sak, og da spesielt venstreradikales oppgjør mot borgerlig ideologi, er solid forankret i den norske kunsttradisjonen, og ligger på mange måter fremdeles implisitt i vår forståelse av kunstens og kunstnerens rolle. Men hva gjør egentlig det politiske engasjementet med kunsten? Der Marianne Heier svarer ved å opprettholde en kritisk diskusjon om kunstbegrepet, inntar Andrea Lange den politiske aksjonistens rolle.